Om turbiner og pumper: Mer om Dentons siste bok
Av Eric H. Anderson; Oversatt herfra.

I går kommenterte han -her; Michael Dentons ferske bok 'The Miracle of the Cell', og lovet et bemerkelsesverdig eksempel fra den. Mange lesere her vil være kjent med ATP (adenosintrifosfat). Den fungerer som celleens energivaluta, så dens funksjon er avgjørende for store organismer som deg og meg. ATP produseres av en sofistikert molekylær maskin, ATP-syntase. Denne bemerkelsesverdige maskinen er innebygd i membranen til cellens mitokondrier, dens kraftgenererende senter. Den fungerer som en miniatyrisert turbin, drevet av strømmen av protoner fra høy til lav konsentrasjon over membranen.

Bilde: Skisse av ATP-syntase

Vi tenker sjelden to ganger om kroppens energiproduksjon. Roboter bruker en batteripakke og lange ledninger for å overføre strøm. Det er veldig primitivt sammenlignet med cellene våre. Det er tusen billioner av nanoskala, protondrevne turbiner spredt over hele menneskekroppen. Du leste riktig! Tusen billioner av miniatyriserte turbiner. De snurrer avsted, sekund for sekund, dag etter dag, og holder deg og meg i live og oppreist og klare til å takle de neste daglige oppgavene våre. Den mest forstyrrede science fiction-forfatte kunne knapt drømme om det vi finner i cellen.

Likevel, hva gjør at ATP-syntase kan fungere? Overraskende nok er det bare den mindre delen av en større serie maskiner som holder riktig konsentrasjon av protoner på hver side av den indre mitokondrie-membranen. Hvis den fungerte utelukkende av seg selv, ville konsentrasjonen av protoner på begge sider av membranen raskt utjevnes. Det ville avslutte den naturlige tvangsstrømmen over turbinen. Og det vil bringe ATP-syntase (og deg!) til å endes.
Så det må fungere som en del av et sterkt koordinert team. Ikke mindre enn fire ekstra molekylære komplekser jobber for å fortsette pumping av protoner tilbake gjennom membranen i et uendelig løp for å holde tritt med ATP-syntasen.

Peker tydelig mot målrettet design
Dette molekylære systemet holder en serie atomer i nøyaktig riktig rekkefølge og på akkurat riktig sted, målt i atomskala. Det tillater elektroner å hoppe fra atom til atom, som igjen lar protoner pumpe tilbake dit de trenger å være. Se for deg en atomskalaversjon av et barns leketøy Slinky som går ned en trapp, med små energipakker fanget og satt i arbeid, med hvert sprett langs reisen.

Bilde: 'Slinky'

Det er et enormt komplekst og funksjonelt sammensatt system. Det roper etter en forklaring utover forenklede evolusjonære 'det bare er slik' historier. Det peker tydelig mot målrettet design.
Likevel er det ikke bare eksistensen av slike bemerkelsesverdige molekylære maskiner. Denton oppfordrer oss til å kikke enda dypere til de faktiske atomer i arbeid, i dette tekniske vidunderet. Det krever nøyaktig de rette atomnivåegenskapene for å la disse elektroniske kretsene fungere. Ja, å bygge en molekylær maskin er fantastisk. Men vi må ha de rette delene i utgangspunktet, ellers kommer vi ikke langt. Denton hevder at selve atomene i livet virker mistenkelig tilpasset til sitt spesielle formål.

Egnethet hele veien

Denton er åpen for muligheten ved at liv flyter ut av stoffet i universet og dets elementer. På ingen måte tror han imidlertid på den darwinistiske historien om en meningsløs og ikke-styrt prosess. Han er overbevist om at livet bare er mulig på grunn av et forbløffende 'ensemble av egnethet i naturen'. Denne 'primale blåkopien', hevder Denton, "er skrevet inn i naturlovene fra begynnelsen," lenge før kosmos kom til materiell eksistens.

Er det design knyttet til universet? The Miracle of the Cell legger til et avgjørende stykke i det generelle puslespillet. Denton viser virkeligheten av målrettet planlegging og design i arbeid, ned til de aller minste partiklene i cellen. Vi har ikke å gjøre med en liten håndfull interessante 'tilfeldigheter'. Snarere er denne egnetheten for livet - objektiv, identifiserbar, bevisbasert egnethet - manifest nesten hvor som helst vi ser.
Det hele summerer seg til: Vi er ikke her som et resultat av en kosmisk ulykke. Vi ble til gjennom målrettet planlegging. Denne utformingen var dypt innebygd i stoffet til elementene lenge før livet, eller til og med jorden, ble dannet. Fysikeren og matematikeren Freeman Dyson bemerket en gang viden kjent at "universet må ha visst i en eller annen forstand at vi skulle komme." Ikke bare universet, imidlertid, men de selvsamme atomene vi er laget av.

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund